Lillebrødrene mine i Beijing

Eller: Hvordan man lager te, hva en rickshaw egentlig er for noe, og hvordan man deler opp en Peking And.

Del 1 av reisen kan du lese her.
Del 2 av reisen kan du lese her.

Sykkeldrosjer, kinesisk te og kung fu-forestilling

Rickshaw

Dag 7. I dag skulle vi til et hutong-område, altså det samme som vi gikk gjennom på egen hånd kvelden før. For å komme oss dit tok vi sykkeldrosje, eller rickshaw. Rickshawene er forbudt i store deler av Beijing og er blitt forvist til de eldre delene der det ikke er så mye biltrafikk. Grunnen var at de skapte trafikkaos, og det kan jeg godt skjønne. I hvert fall hvis det kommer turiststrømmer som skal sitte på hver dag. To stykker er det plass til bak i en rickshaw, og med vårt reisefølge på nesten 30 stykker fylte vi opp gaten, kan du si.

Kinesisk dans

Sykkelsjåførene hadde det morsomt med å holde seg fast i hverandre for å slippe å tråkke selv, og var tydelig vant med å kjøre i smale gater og mellom biler. Før vi kom så langt som til hutongområdet vi skulle til, stoppet vi for å se på en gjeng lokale pensjonister danse for oss. Fine drakter, men kanskje ikke fullt så fin dans. Allikevel interessant å se på.

Kinesisk matmarked

Så var det stopp for sykkeldrosjene, og vi måtte bruke beina gjennom noen enda trangere gater. Etter en ti minutters trasking kom vi til et stort matmarked. Et marked for de lokale kineserne, med ingen turister i sikte! Det var nesten for godt til å være sant. Det høres kanskje litt rart ut, men det var moro å se på kineserne som gikk rundt og handlet inn frukt, kjøtt og krydder.

Tid for lunsj! Noen få øyeblikk senere snirklet vi oss innover noen gater, til et hus og en gammel dame som levde av å lage mat til turister i sitt eget, lille hjem. Veldig hyggelig og veldig trangt.

Så var det sykkeldrosje tilbake til bussen, som fraktet oss videre til et tehus. Der fikk vi opplæring i hvordan vi skulle tilberede ulike typer te. Jeg var littegranne skuffa fordi jeg hadde sett for meg en teseremoni, men det er i Japan at de holder på med slike ting. Jeg kjøpte med meg et par bokser te til den ranende prisen av 150 kroner(for begge boksene) og en tekopp som skiftet mønster i kontakt med varmtvann til 200 kroner. Jeg har drukket te hele tre ganger siden da.

Senere på kvelden var det middag med dansing og synging fra servitrisene, etterfulgt av et kung fu-show. Spennende saker, det showet, selv om jeg kunne tenkt meg litt mindre dansing og litt mer slåssing.

Syklighet, dumhetskjøp og Peking And

Kinesisk øl

Dag 8. Kvelden før hadde jeg følt meg en smule dårlig,  rett og slett litt småfeberaktig. Men en natts søvn gjorde susen og jeg var klar for kamp! Kampen bestod i trekking og avvisning av selgere på silkemarkedet. Jepp, vi tok turen dit igjen. Siste dagen i Kina, vi har fri og bruker tiden på å kjøpe med oss det vi kan. Etter et par-tre timer på markedet kommer vi ut igjen med 3 pod nano og 4 800GB minnepinner. Minnepinnene er det bare å kaste, for de er ikke pålitelige en plass, fant jeg fort ut av. Podene (nei, de har ikke “I” foran seg) ser ut til å fungere foreløpig ihvertfall, så 100 kroner for en mp3-spiller er slettes ikke ille.

Så gikk vi ut for å få oss noe lunsj på en restaurant like ved hotellet. Der traff vi samtidig på en gjeng politikonstabler som også lunsjet. Og drakk øl. I litervis. Nå er ølen de drikker i kina omtrent på lettølstyrke, men allikevel. Men vi fikk oss en god lunsj, og spesielt vannkastanjene vi hadde var utrolig gode!

Resten av ettermiddagen ble faktisk brukt til avslapping og pakking, hvis jeg husker riktig. Det var jo litt strev å passe vekta på hver koffert og faktisk få plass til alt det nye vi hadde kjøpt. Men det gikk på et vis, og så var vi klare for avskjedsmiddag.

Peking And er en tradisjonell og berømt matrett fra Beijing. Den skal skjæres opp foran gjestene, og i et helt bestemt antall biter(rundt 130, jeg husker ikke nøyaktig). Jeg telte ikke når vi fikk det servert, men jeg smakte på anda, og den var god! Man tar andekjøtt og litt grønnsaker i en pannekake smurt med litt saus, ruller sammen, og spiser. Nam!

Mot slutten av måltidet var det høytidelig takking for den gode guidingen fra den svensktalende kinesiske guiden vi hadde. Han sang til og med en svensk sang for oss. Litt rørende, var det.

Siste liten-innkjøp, hjemreise og fornøyde mennesker

Dag 9 og tid for hjemreise. Men rett før bussen dro til flyplassen rakk vi å stikke innom et kjøpesenter og bli dratt med opp i galleriet til en kar som ville selge oss bilder. Sannelig kjøpte vi ikke noen også. Jeg kjøpte en tiger på vei ned fra et fjell, malt på en sånn sammenrullbar pergament-ting (kommer bare ikke på hva det heter nå). Samme pergamentrull med likt motiv var fant vi senere igjen på flyplassen. Så det var ikke spesielt håndlagde greier, med andre ord. Det var en trøst at den var dobbelt så dyr på flyplassen da. (Altså, det er nok allikevel den suveniren jeg er ALLER mest fornøyd med av alle jeg fikk med meg)

Så var det busstur innover til flyplassen, og en laaaang flytur. Men selve flyturen var ikke det verste, det var faktisk ventingen på flyplassen i Beijing og i Stockholm som var det verste. Flyplasser er generelt ganske kjedelige når man har tatt tax free-turen altså. Men som sluttklisjeen sier: Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.